This text was part of an address delivered at the Creative Writing Program of the University of Philadelphia, September 2005.
Fiction and the Dream John Banville
A man wakes in the morning, feeling light-headed, even somewhat dazed. Standing in the curtained gloom in his pyjamas, blinking, he feels that somehow he is not his real, vital, fully conscious self. It is as if that other, alert version of him is still in bed, and that what has got up is a sort of shadow-self, tremulous, two-dimensional. What is the matter? Is he “coming down with something”? He does seem a little feverish. But no, he decides, what is afflicting him is no physical malady. There is, rather, something the matter with his mind. His brain feels heavy, and as if it were a size too large for his skull. Then, suddenly, in a rush, he remembers the dream.
It was one of those dreams that seem to take the entire night to be dreamt. All of him was involved in it, his unconscious, his subconscious, his memory, his imagination; even his physical self seemed thrown into the effort. The details of the dream flood back, uncanny, absurd, terrifying, and all freighted with a mysterious weight—such a weight, it seems, as is carried by only the most profound experiences of life, of waking life, that is. And indeed, all of his life, all of the essentials of his life, were somehow there, in the dream, folded tight, like the petals of a rosebud. Some great truth has been revealed to him, in a code he knows he will not be able to crack. But cracking the code is not important, is not necessary; in fact, as in a work of art, the code itself is the meaning.
He puts on his dressing gown and his slippers and goes downstairs. Everything around him looks strange. Has his wife’s eyes developed overnight that slight imbalance, the right one a fraction lower than the left, or is it something he has never noticed before? The cat in its corner watches him out of an eerie stillness. Sounds enter from the street, familiar and at the same time mysterious. The dream is infecting his waking world.
He begins to tell his wife about the dream, feeling a little bashful, for he knows how silly the dreamed events will sound. His wife listens, nodding distractedly. He tries to give his words something of the weight that there was in the dream. He is coming to the crux of the thing, the moment when his dreaming self woke in the midst of the dark wood, among the murmuring voices. Suddenly his wife opens her mouth wide—is she going to beg him to stop, is she going to cry out that she finds what he is telling her too terrifying?—is she going to scream? No: she yawns, mightily, with little inward gasps, the hinges of her jaws cracking, and finishes with a long, shivery sigh, and asks if he would like to finish what is left of the scrambled egg.
The dreamer droops, dejected. He has offered something precious and it has been spurned. How can she not feel the significance of the things he has been describing to her? How can she not see the bare trees and the darkened air, the memory of which is darkening the very air around them now—how can she not hear the murmurous voices, as he heard them? He trudges back upstairs to get himself ready for another, ordinary, day. The momentous revelations of the night begin to recede. It was just a dream, after all.
But what if, instead of accepting the simple fact that our most chaotic, our most exciting, our most significant dreams are nothing but boring to others, even our significant others—what if he said to his wife, All right, I’ll show you! I’ll sit down and write out the dream in such an intense and compelling formulation that when you read it you, too, will have the dream; you, too, will find yourself wandering in the wild wood at nightfall; you, too, will hear the dream voices telling you your own most secret secrets.
I can think of no better analogy than this for the process of writing a novel. The novelist’s aim is to make the reader have the dream—not just to read about it, but actually to experience it: to have the dream; to write the novel.
Now, these are dangerous assertions. In this post-religious age—and the fundamentalists, Christian, Muslim and other, only attest to the fact that ours is an age after religion—people are looking about in some desperation for a new priesthood. And there is something about the artist in general and the writer in particular which seems priest-like: the unceasing commitment to an etherial faith, the mixture of arrogance and humility, the daily devotions, the confessional readiness to attend the foibles and fears of the laity. The writer goes into a room, the inviolable domestic holy of holies—the study—and remains there alone for hour after hour in eerie silence. With what deities does he commune, in there, what rituals does he enact? Surely he knows something that others, the uninitiates, do not; surely he is privy to a wisdom far beyond theirs.
These are delusions, of course. The artist, the writer, knows no more about the great matters of life and the spirit than anyone else—indeed, he probably knows less. This is the paradox. As Henry James has it, we work in the dark, we do what we can, we give what we have, the rest is the madness of art. And Kafka, with a sad laugh, adds: The artist is the man who has nothing to say.
The writer is not a priest, not a shaman, not a holy dreamer. Yet his work is dragged up out of that darksome well where the essential self cowers, in fear of the light.
I have no grand psychological theory of creativity. I do not pretend to know how the mind, consciously or otherwise, processes the base metal of quotidian life into the gold of art. Even if I could find out, I would not want to. Certain things should not be investigated.
The dream world is a strange place. Everything there is at once real and unreal. The most trivial or ridiculous things can seem to carry a tremendous significance, a significance which—and here I agree with Freud—the waking mind would never dare to suggest or acknowledge. In dreams the mind speaks its truths through the medium of a fabulous nonsense. So, I think, does the novel.
The writing of fiction is far more than the telling of stories. It is an ancient, an elemental, urge which springs, like the dream, from a desperate imperative to encode and preserve things that are buried in us deep beyond words. This is its significance, its danger and its glory.
end
Litteratur og drømmen
En mann våkner om morgenen, ør i hodet, til og med en smule svimmel. Stående i sin pysjamas i skyggen av gardinene, blunkende, føler han på et vis at han ikke er helt sitt virkelige, levende fullt bevisste selv. Det er som om den andre, årvåkne delen av ham fremdeles ligger i sengen, og den delen som har stått opp er en skygge av ham selv, skjelvende, to-delt. Hva er det som er galt? Brygger han på noe? Han virker litt febervarm. Men nei, avgjør han, det er ikke noe fysisk galt. Det som er galt, er heller noe med tanken. Tanken føles tung, og som om den er en størrelse for stor for hodet. Så, plutselig, i ørska, husker han drømmen.
Det var en av de drømmene som virker som de trenger hele natten for å bli drømt. Hele han var involvert, hans ubevissthet, hans underbevissthet, hans minne og hans fantasi; det virket sågar som om hele kroppen ble kastet inn i drømmen. Detaljer fra drømmen strømmer tilbake, urovekkende, absurd, skremmende, og alle tunge med en mystisk last, en last, virker det som, som bare blir fraktet av de dypeste erfaringene i livet, det våkne livet. Og, sant nok, alle fundamentene i livet hans var der, i drømmen, sammenfoldet som blad i en roseknopp. Stor sannhet ble åpenbart for ham, i en kode han vet han ikke vil klare å knekke. Men å knekke koden er ikke viktig, det er ikke nødvendig, fordi, akkurat som i et kunstverk, så er del selve koden som utgjør meningen.
Han tar på seg morgenkåpen og tøflene sine og går nedenunder. Alt omkring ham ser uvirkelig ut. Har hans kones øyne falt litt i ubalanse i løpet av natten, the høyre sunket en anelse lavere enn det venstre, eller er det bare noe han ikke har lagt merke til før? Katten betrakter ham fra hjørnet sitt med en skummel stillhet. Lyder trenger inn fra gaten, kjente og merkverdige. Drømmen infiserer hans våkne verden.
Han begynner å fortelle om drømmen til sin kone, litt beskjemmet, for han vet hvor tåpelig begivenhetene i drømmen vil høres ut. Kona lytter, og nikker distrahert. Han forsøker i å gi ordene noe av den vekten drømmen hadde. Han nærmer seg det avgjørende punktet, det øyeblikket da han i drømmen våknet midt i den mørke skogen, midt blant de mumlende stemmene. Plutselig åpner kona munnen sin på vidt gap – kommer hun til å be ham holde opp, kommer hun til å rope ut at hun synes denne historien er for grusom? – kommer hun til å hyle? Nei: hun gjesper, mektig og med små hikst på inpust, kjevene hennes knaker, og hun avslutter med et langt, skjelvende sukk og spør om han har lyst på resten av eggerøren.
Drømmeren synker, nedslått. Han har tilbudt noe verdifullt og det har blitt avslått. Hvordan kan hun unngå å føle viktigheten av tingene han har beskrevet for henne? Hvordan kan hun unngå å se de bare trærne og den formørkede stemningen, et minne som fremdeles formørker sleve luften omkring dem – hvordan kan hun unngå å høre de mumlende stemmene, slik han hørte dem? Han stabber ovenpå igjen for å gjøre seg klar til nok en vanlig dag. Det var jo bare en drøm, tross alt.
Men hva om, i stedet for å akseptere den enkle sannheten at våre mest kaotiske, mest opprømte, mest betydningsfulle drømmer ikke er annet enn dønn kjedelige for andre, til og med våre nærmeste – hva om han sa til kona, OK, nå skal jeg vise deg! Jeg setter meg ned og skriver ut drømmen på en så intens og betvingende måte at når du leser det, vil du også oppleve drømmen; du vil også befinne deg vandrende i den ville skogen om natten; også du vil høre drømmestemmene fortelle deg dine innerste hemmeligheter.
Jeg kan ikke tenke meg en bedre analogi for romankunsten enn denne fortellingen. Forfatterens oppgave er å la leseren oppleve drømmen – ikke bare lese om den, men virkelig oppleve den: å oppleve drømmen; å skrive romanen.
Likevel, dette er farlige påstander. I vår post-religiøse tid – og fundamentalister, kristne, muslimer og andre, bare bekrefter det faktum at vår tidsalder kommer etter den religiøse – så søker folk desperat etter an ny type presteskap. Og det er noe med kunstnere, spesielt forfattere, som virker presteaktig: den ustoppelige hengivenheten til eterisk tro, sammenblandingen av arroganse og ydmykhet, de daglige botsøvelser og den trofaste årvåkenheten over legfolks svakhet og frykt. Forfatteren går inn i sitt rom, det ukrenkelige og aller helligste rommet i hjemmet – lønnkammeret – og blir værende der i time etter time i fryktinngytende stillhet. Med hvilke guddommer bryter han brød, der inne, hvilke ritualer utfører han? Selvfølgelig vet han noe som de andre, de uinnvidde, ikke vet. Selvfølgelig har han innsikt i visdom de ikke har.
Dette er selvfølgelig desillusjoner. Kunstneren, forfatteren, vet like lite om livets mysterier og åndsliv som alle andre – sannsynligvis vet han mindre. Dette er selve paradokset. Som Henry James hevdet, vi arbeider i mørket, vi gjør hva vi kan, vi gir det vi har, resten er ravgalt inntil kunst. Og Kafka legger til med trist latter: Kunstneren er den mannen som ikke har noe å si.
Forfatteren er ikke en prest, ikke en shaman, ikke en hellig drømmer. Likevel er hans arbeid halt opp av den mørke brønnen hvor vårt innerste jeg kryper sammen, i frykten for lyset.
Jeg har ingen omfattende psykologisk teori om kreativitet. Jeg pretenderer ikke å vite hvordan sinnet, bevisst eller på annet vis, forvandler hverdagens grus til kunstens gull. Selv om jeg kunne finne ut av dette, ville jeg ikke ønske det. Enkelte ting bør ikke undersøkes nærmere.
Drømmeverden er et merkelig sted. Alt der er virkelig og uvirkelig på samme tid. Det mest trivielle og de dummeste ting kan se ut til å ha en kolossal betydning, en betydning som – og her er jeg enig med Freud – det årvåkne sinn aldri ville våge å foreslå eller godkjenne. I drømmeverden formulerer sinnet sine sannheter gjennom fantasi og tullball. Det, mener jeg, gjør også romanen.
Å skrive romaner innebærer langt mer enn å fortelle historier. Det er en eldgammel og elementær trang som springer frem, akkurat som en drøm, fra et desperat imperativ om å kode og bevare ting som er bevart langt dypere enn ordene i oss. Det er dette som er forfatterkunstens betydning, dens fare og dens ære.
John Banville